For å ha en traumebevisst tilnærming må du, i tillegg til kunnskap om hjernen, tilknytning og samspill, også kjenne deg selv godt som menneske og omsorgsperson. Klarer du å identifisere hvilke behov barns atferd er uttrykk for? Hvilke følelser og reaksjoner vekkes i deg når du møter barn som har det vanskelig?
Din viktigste rolle ovenfor barn og unge, er å skape trygge og anerkjennende omgivelser for dem. Grunnpilarene i traumebevisst omsorg – trygghet, relasjon og følelsesregulering – må være på plass for at barn som har eller har hatt det vanskelig skal få det bedre.
Alle mennesker formes av sin bakgrunn og sine erfaringer. Kanskje har du selv hatt det utrygt? Kanskje har du ikke fått dekket grunnleggende behov? Kanskje har du selv vært utsatt for eller bevitnet noe alvorlig? Det påvirker hvordan du tenker, reagerer og handler i ulike situasjoner. Akkurat som barna du møter, har du dine egne indre arbeidsmodeller, dine egne triggere, ditt eget reaksjonsmønster, ditt eget toleransevindu.
Andres negative følelsesuttrykk er en av de sterkeste triggerne for utviklingstraumatiserte barn. Samtidig er speiling av negative (og positive) følelser og følelsesuttrykk en nærmest instinktiv atferd hos oss mennesker. Man kan si at vi blir «smittet» av følelser. Følelser som sinne og frykt hos andre kan vekke lignende følelser hos oss. Disse følelsene kan igjen beslaglegge vår mentale kapasitet; overlevelseshjernen tar over for områdene som lar oss tenke logisk og rasjonelt. Dette gjør det krevende i møte med oppførsel som utfordrer oss, men det gir også muligheter. For på samme måte som vi smittes av negative følelser, så smittes vi også av positive følelser. Det betyr at man kan hjelpe, simpelthen ved å overstyre egen speilingstendens, og forholde seg rolig og vennlig, når man møter barn som er overveldet av følelser. I videoen under, illustrerer psykologspesialist Dag Nordanger og psykiater Anne Kristine Bergem hvordan det fungerer.
For å kunne opptre på en trygg og god måte i møte med barna, må du derfor være bevisst ditt eget toleransevindu og reaksjonsmønster. Du må være i stand til å stagge ryggmargsrefleksen og regulere ned affektnivået i situasjoner hvor barns oppførsel føles frustrerende eller skremmende. Det er selve nøkkelen i reguleringsstøtte. Kjennskap til eget toleransevindu og triggere krever selvrefleksjon og selvinnsikt.
Kan vi stole på sansene våre?
Hjernen vår er hele tiden opptatt med å forutse og finne mening og sammenhenger. Vi har ikke mental kapasitet til å ta inn over oss alle sanseinntrykk og vurdere grundig alle sider ved dem, derfor tar hjernen vår snarveier og lærer seg mønster. Det gjør den med subjektivt utgangspunkt i blant annet tidligere erfaringer, holdninger, kultur og kontekst. Denne måten å operere på er helt nødvendig, men den gjør også persepsjonen vår sårbar for feil. Vi filtrerer og styrer oppmerksomheten etter forventninger, vi antar og vi fyller inn informasjon der det mangler, vi kan til og med forvrenge virkeligheten i møte med intenst ubehag.
I hvilken grad spiller denne feilbarligheten inn på observasjonene du gjør (eller ikke gjør)? I hvilken grad påvirker den din evne til å oppdage barn som har det vanskelig? I hvilken grad former den forklaringene du danner deg når du kjenner på ubehag og uro i møte med barn?
Du ser det ikke før du tror det.
Referanser
Ressurser og dokumenter
Samregulering – HandleKraft (PDF)
Øvelsesbibliotek (Følelseskompasset)
Nettsteder
Følelseskompasset.no
Postadresse:
Postboks 30 Sentrum, 0101 OSLO
Besøksadresse:
Maridalsveien 3, 0178 OSLO
