Omsorgssvikt, overgrep og vold

Et betydelig antall barn i Norge opplever omsorgssvikt, overgrep eller vold. Mange får ikke hjelpen de trenger, når de trenger den. Dette kan få alvorlige konsekvenser for barns utvikling og liv.

Det er dessverre mange barn i Norge som ikke vokser opp under trygge, gode forhold. Resultater fra ulike undersøkelser viser det samme – et betydelig antall barn i Norge opplever traumatiske belastninger før fylte 18 år:

1 av 5 har opplevd fysisk vold fra en omsorgsgiver
Fra lugging, klyping, slag med flat hånd til det mest alvorlige som å bli sparket, slått med knyttneve eller banket opp (1 av 20)

1 av 10 har opplevd vold mellom foreldre
Like belastende!

1 av 5 har opplevd psykisk vold fra en omsorgsgiver
Holdninger eller handlinger som hindrer utviklingen av et positivt selvbilde. Handlinger som trusler, avvisning, ydmykelse, tvang

1 av 5 jenter og 1 av 10 gutter har opplevd seksuelle overgrep
Involveres i seksuelle handlinger som de ikke er modne for, forstår eller samtykker til

Du kan lese mer om ulike typer seksuelle overgrep her.

1 av 7 barn har opplevd en eller flere former for omsorgssvikt flere ganger
Manglende tilfredsstillelse av barnets behov, slik at det rammer helse og utvikling. Behov som mat, klær, hygiene, husvære, opplæring, kjærlighet

8% har gjentatte ganger opplevd å ikke føle seg verdifulle eller elsket av noen i familien sin (Hafstad & Augusti, 2019).

Disse belastningene bidrar til å forme hjernen, noe som kan få alvorlige konsekvenser for barns fysiske og psykiske helse. Når barn vokser opp under utrygge forhold, kan hjernen tvinges til å prioritere overlevelse fremfor utforskning. Utviklingen av viktige hjerneområder forstyrres, noe som kan lede til sosiale, kognitive og emosjonelle vansker. Det finnes en klar sammenheng mellom traumatiske belastninger i barndommen og fysisk og psykisk sykdom, uførhet, og tidlig død. En traumatisk belastning kommer sjelden alene. De fleste som har opplevd én type belastning, har opplevd flere. Jo flere belastninger, jo større sannsynlighet for alvorlige konsekvenser.

ACE-pyramiden viser sammenhengen mellom belastninger og uhelse.

Tegn og symptomer

Det tar svært lang tid fra barn opplever traumatisk belastninger, til de klarer å fortelle om det. I følge forskning tar det, i Norge, i gjennomsnitt mer enn 17 år å si ifra om seksuelle overgrep. Det stemmer nok at barn bruker lang tid på å si ifra på et språk som voksne forstår, men de forsøker å si ifra på sitt eget språk mye tidligere. Dette sier noe om at vi ikke undrer oss nok, viser nok interesse, ikke leser eller håndterer de små hintene barn gir oss på en god måte.

Traumatiske belastninger kan komme til uttrykk på mange ulike måter hos barn og unge. Fordi de ofte mangler kunnskap om, eller språk til å beskrive, vonde følelser og opplevelser, kan smerten komme til uttrykk gjennom oppførsel eller fysiske symptomer. Det vil si at det kommer til uttrykk gjennom plager som mageproblemer, hodepine og kvalme, eller gjennom vansker med å regulere følelser, tanker, oppmerksomhet, atferd og kroppsfunksjoner.

Forskning viser at det er de aller yngste barna som blir utsatt for mest vold. Siden disse barna mangler språk, er det ofte utfordrende å avdekke nettopp disse tilfellene.

«Jeg var sint hele tiden og hadde konstant vondt i magen eller hodet. Hadde oftest lyst til å gråte, men skjulte det bak en problematisk og aggressiv atferd» – NN

Observasjoner som kan vekke bekymring:

Selv om barn ofte kan vise tegn på at de opplever vonde ting hjemme, så forteller mange barn at de aldri viste noen tegn, eller at voksne rundt dem aldri oppfattet tegnene. Det som gjelder på gruppenivå, gjelder nemlig ikke nødvendigvis for hvert enkelt barn. Det er derfor det er så viktig at voksne som er bekymret, snakker direkte med barnet. I tilfeller hvor barn ikke har mulighet til å uttrykke seg med ord derimot, vil det være mer naturlig å forholde seg til tegn og symptomer alene.

Fysiske tegn på barnets kropp, som blåmerker eller sår av ukjent opphav
Dårlig hygiene, skitne klær eller stadig manglende matpakke
Påkledning som ikke samsvarer med vær eller temperatur
Aggressiv, utagerende eller ukritisk oppførsel

Forsinket språkutvikling
Smerter i mage, hode eller underlivet – høyt fravær på grunn av sykdom
Tristhet eller følelsesmessig ustabilitet
Misliker nærhet eller ønsker ekstrem oppmerksomhet

Risikofaktorer forbundet med omsorgssvikt, volds- og overgrepserfaringer i oppveksten:

En risikofaktor er noe ved individet eller miljøet som forbindes med økt risiko for ulike negative erfaringer eller utvikling. I denne sammenhengen vil det si at studier har funnet høyere forekomst av vold- eller overgrepserfaringer hos barn og unge der faktorene var til stede i oppveksten. Det er viktig å huske på at det vil være flere underliggende forhold med i bildet, og at flere faktorer virker sammen, så det at noe er en risikofaktor betyr ikke at faktoren i seg selv fører til vold eller overgrep. Generelt kan man si at faktorer som utfordrer omsorgsgiveres evne til å mestre dagliglivet eller gi tilstrekkelig omsorg, utgjør en økt risiko. Noen sentrale risikofaktorer er:

Dårlig familieøkonomi
Foreldres utfordringer med rus, psykisk sykdom eller kriminalitet
Brudd i familierelasjoner
Barn med funksjonsnedsettelser
Ungdom som ikke ønsker å kategorisere seg som gutt eller jente
Individuelle forhold som utfordrer samspill mellom barn og omsorgsgiver

Det er viktig med kjennskap til sentrale risikofaktorer og oppmerksomhet på barns kommunikasjon gjennom tilknytningsatferd, lek, tegninger og smerteuttrykk. Det er viktig å lære barn å kjenne på og sette ord på følelsene sine, og mest av alt er det viktig å snakke med barn og utforske opplevelsene deres sammen. Barn vil fortelle, men som nevnt i trinn 1 må vi gi dem språket, varmen, tryggheten og oppmerksomheten de trenger, og vi må våge å utforske fortellingen sammen med dem.

Spesialist i sexologisk rådgivning, Margrete Wiede Aasland, om tegn og signaler på seksuelle overgrep:

Signaler barn gir:

Fysiske tegn:

Referanser

Ammundsen, M.L. (2018). Sinte gutter gråter ikke. Psykologi i kommunen, 3/2018, pp. 11-21.
Barboza Solis, C., Kelly-Irving, M., Fantin, R., Darnaudéry, M., Torrisani, J., Lang, T. & Delpierre, C. (2015). Adverse childhood experiences and physiological wear-and-tear in midlife: Findings from the 1958 British birth cohort. Proceedings of the National Academy of Sciences. DOI: 10.1073/pnas.1417325112
Bellis, M.A., Hughes, K., Ford, K., Rodriguez, G.R., Sethi, D. & Passmore, J. (2019). Life course health consequences and associated annual costs of adverse childhood experiences across Europe and North America: a systematic review and meta-analysis. Lancet Public Health, 4, pp. 517-528.
Brown, J., Cohen, P., Johnson, J.G. & Salzinger, S. (1998). A longitudinal analysis of risk factors for child maltreatment: findings of a 17-year prospective study of officially recorded and self-reported child abuse and neglect. Child Abuse & Neglect, 22(11), pp. 1065-1078. DOI: 10.1016/s0145-2134(98)00087-8
Bufdir. (2020). Vold, overgrep og mobbing. Hentet fra https://bufdir.no
Felitti, V. J., Anda, R. F., Nordenberg, D., Williamson, D. F., Spitz, A. M., Edwards, V., & Marks, J. S. (1998). Relationship of childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults: The Adverse Childhood Experiences (ACE) Study. American journal of preventive medicine, 14(4), 245-258.
Folkehelseinstituttet. (2020). Vold og seksuelle overgrep. Hentet fra https://www.fhi.no
Hafstad, G. S., & Augusti, E. M. (Red.) (2019). Ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten: En nasjonal undersøkelse av ungdom i alderen 12 til 16 år. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. (Rapport 4/2019).
Norsk Helseinformatikk. (2019). Omsorgssvikt og barnemishandling. Hentet fra https://nhi.no
NOU 2017: 12. (2017). Svikt og svik. Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet
Steine, I.M., Winje, D., Nordhus, I.H., Milde, A.M., Bjorvatn, B., Grønli, J. & Pallesen, S. (2017). Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep? Tidsskrift for Norsk psykologforening, 55(2), pp. 204-208.