Dette temaet skal gi deg opplæring i barns grunnleggende behov, en forståelse for hva trygg tilknytning innebærer, hvorfor det er så viktig, og hvordan man kan oppnå det. Med denne kunnskapen som bakteppe for ditt arbeid, vil du være bedre i stand til å oppfatte og møte barns behov.
Med «tilknytning» refererer vi til varige emosjonelle bånd mellom barn og omsorgspersoner. Disse båndene utvikles fra fødselen av. Fra et evolusjonsperspektiv kan man si at tilknytning handler om overlevelse. Barn fødes hjelpeløse, og deres overlevelse og utvikling er avhengig av at omgivelsene beskytter, nærer og stimulerer dem. Barn har behov for oppmerksom tilstedeværelse, trygghet og omsorg fra omsorgspersoner.
Alle barn knytter bånd til sine omsorgsgivere, men kvaliteten på tilknytningen avhenger av samspillet dem imellom. Dersom omsorgspersonen er sensitiv ovenfor, og responderer godt på barnets behov, vil barnet sannsynligvis danne en trygg tilknytning til dem. Barnet vil oppsøke og føle seg trygg på at omsorgspersonen er tilgjengelig når det trenger dem. Barnet vil la seg trøste, og benytte omsorgspersonen som trygg havn for å utforske omgivelsene. Dersom omsorgspersonen ikke er sensitiv overfor barnets behov, vil barnet danne utrygg tilknytning til dem.
Trygg tilknytning er viktig for barns utvikling, og er en faktor av stor betydning for hvordan man påvirkes av potensielt traumatiske opplevelser, både på kort og lang sikt.
Ved siden av trygg tilknytning, har man kategorisert tre ulike utrygge tilknytningsmønstre; unnvikende, ambivalent og desorganisert tilknytning.
Alle barn med utrygg tilknytning har behov for ekstra støtte, men man bør være spesielt oppmerksom på desorganisert tilknytning. Man vil ofte se desorganisert tilknytning hos barn som vokser opp i utrygge hjem, hvor kilden til utrygghet er den samme som skal trøste og beskytte (omsorgsgiver). Det skaper en uløselig konflikt i barnet, som kan komme til uttrykk gjennom forvirret, kaotisk, uforklarlig eller selvmotsigende atferd hos de minste barna.
Tidlig samspill former tilværelsen til et menneske. På grunnlag av sine tidlige erfaringer fra samspill med omsorgspersoner, utvikler barnet en oppfatning av seg selv, sine omsorgspersoner og av hva det kan forvente seg fra omgivelsene. Positive og realistiske oppfatninger gir barnet tillit og trygghet i møte med verden.
Dr. philos Kari Killén (2003) beskriver det slik:
«Spedbarnet som opplever tilgjengelige foreldre og at deres behov blir dekket, som blir holdt og trøstet, forventer at dette vil fortsette og vil forholde seg med den forventningen. Spedbarn som ofte opplever at deres behov ikke dekkes, som opplever hardhendt behandling og som ikke blir trøstet, begynner å forvente å bli behandlet på den måten. Barn som opplever ikke å bli sett, vil begynne å forvente ikke å bli sett. Barn som opplever uforutsigbare foreldre, vil forvente uforutsigbarhet. Alle barn vil utvikle tilknytningsmønstre som står i forhold til deres erfaringer.»
Trygghetssirkelen er en god modell for å forstå tilknytning og samspill. Den beskriver sammenhengen mellom omsorgspersoners rolle og barns behov for tilknytning og utforskning. I videoen under forklarer psykologspesialistene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson modellen.
Hendene i trygghetssirkelen illustrerer omsorgspersonene. Øvre halvdel av sirkelen representerer barns utforskningsbehov, nedre halvdel barns tilknytningsbehov.
Når barn føler seg trygge, vil utforskningsbehovet aktiveres. Da trenger de å bli passet på, kjenne at voksne er i nærheten, gleder seg over dem, gir dem passe mengde hjelp, utforsker og har det fint sammen med dem. Når barn etterhvert blir slitne, trøtte, redde, slår seg, trenger trøst, følelsesorganisering eller bare å fylle «følelseskoppen» sin, aktiveres tilknytningsbehovet. Da trenger de at voksne er tilgjengelige og forstår behovet, og at de kommuniserer forståelsen gjennom kroppsspråk og stemme.
Personer som jobber med barn er også omsorgspersoner, og spiller en svært viktig rolle i å dekke disse behovene.
Når vi møter vonde følelser hos barn, føler vi et behov for å fjerne det. Et eksempel er når et barn faller og slår seg, og vi utbryter med oppmuntrende mine og overbevisende smil at «det gikk bra!». Intensjonen er god, men avhengig av situasjonen kan vi fort ha kommunisert til barnet at de føler eller uttrykker følelsen feil.
«Det gikk jo ikke bra.. Det var skummelt og jeg har vondt!»
Det vi heller kan gjøre, er å ta imot følelsen, sette ord på den, validere den og møte behovet den signaliserer.
Reagerer man på en god måte på barns følelsesuttrykk, styrker man deres følelseskompetanse. Da lærer de:
Følelseskompasset.no er en god ressurs for å lære mer om egne og andres følelser. I videoen under, snakker psykolog Aksel Inge Sinding, ved Institutt for Psykologisk Rådgivning, om hvordan man kan møte følelser i barn på en god måte gjennom følelsesveiledning.
Oppsummert handler det om å:
«Barn som vokser opp med gode, forutsigbare og kjærlighetsfulle relasjoner, blir trygge, fleksible og tilpasningsdyktige. De tør å bygge relasjoner med nye mennesker. De tør å utforske livet. De gjør det bra på skolen, blir kreative og produktive.» – Dr. Bruce Perry
Som du kan lese om i temaet om hjernen, spiller du som jobber med barn en helt sentral rolle for barns utvikling. Du er en omsorgsgiver, og ved å være en trygg, forutsigbar og kjærlig voksen, kan du kompensere for manglende tilknytning og kjærlighet hos barna. Hjernen vår er skapt for relasjoner, og traumer leges i relasjoner. Hvis du gir barnet gjentatte positive samspillsopplevelser, så former du faktisk barnets hjerne til det bedre.
Referanser
Ressurser og dokumenter
En studie av tilknytning – Psykologisk.no
Hva er tilknytning? – Norsk psykologforening
Nettsteder
Postadresse:
Postboks 30 Sentrum, 0101 OSLO
Besøksadresse:
Maridalsveien 3, 0178 OSLO
