Vi fødes med omtrent 100 milliarder hjerneceller, og skal danne trillioner av hjerneforbindelser i de første leveårene. Hjernenettverk trenger stimulering for å utvikle seg, derfor sier vi at hjernen er bruksavhengig. De første leveårene er helt avgjørende for sunn utvikling.
Hjernen utvikler seg «fra bunnen og opp», fra mer primitive overlevelsesfunksjoner til mer sofistikerte kognitive funksjoner. Funksjoner høyere i hjernen bygger på funksjoner etablert dypere i hjernen. Litt forenklet, kan man si at hjernen er tredelt:
Overlevelseshjernen (hjernestammen)
Den eldste delen av hjernen. Også kjent som reptilhjernen eller den primitive hjernen. Her reguleres funksjoner som handler om overlevelse og beskyttelse (eks. pust, hjerterytme, kroppstemperatur).
Følelseshjernen (det limbiske system)
Ligger over hjernestammen, og er involvert i blant annet følelser, motivasjon og hukommelse.
Logikkhjernen (neocortex)
Den nyeste og mest sofistikerte delen av hjernen. Her skjer språk, planlegging, rasjonelle vurderinger, problemløsing, impulskontroll og mye mer.
Rask oppdagelse og reaksjon på trusler har sikret overlevelse gjennom menneskets evolusjon, derfor har vi utviklet et svært aktivt og sensitivt alarmsystem. Det fungerer slik at Amygdala (alarmsentralen) reagerer på en potensiell trussel og umiddelbart igangsetter kroppens alarmreaksjon (anspent muskulatur, økt hjertefrekvens, o.l.). Signalet når deretter reguleringssystemet ved hippocampus, som vurderer opplevelsen opp mot tidligere erfaringer, og prefrontal korteks, som gjør en grundigere fortolkning av situasjonen. Dersom reguleringssystemet vurderer at trusselen ikke er reell, vil det sende signaler som stopper alarmreaksjonen ved å regulere kroppen til et mer passende aktiveringsnivå.
Reguleringssystemet er lokalisert til følelseshjernen og logikkhjernen, dermed er det noe av det siste som ferdigutvikles. Det gjør at barn og unge har underutviklet reguleringsevne. Forenklet vil det si at barna ikke har adgang til hjernens reguleringsfunksjon i stressende situasjoner, og at voksne må hjelpe til med å trygge og regulere dem. Gjentatte positive reguleringsopplevelser vil utvikle barnas egen reguleringskapasitet.
Toleransevinduet er en god modell for å forstå hvordan dette henger sammen. Toleransevinduet er den sonen man er i når man opplever riktig følelsesmessig aktivering. Da er man til stede i situasjoner, i følelsesmessig balanse, evner å tenke klart, konsentrere seg og lære. Toleransevinduet kan sees på som vår emosjonelle komfortsone. I krevende eller skremmende situasjoner, kan man havne utenfor toleransevinduet sitt. Havner man over, er man overaktivert. Det kan kjennetegnes ved uro, tankekjør, aggresjon, utagering, kvalme, kaos og lignende reaksjoner. Havner man under toleransevinduet, er man underaktivert. Det kan resultere i emosjonell og fysisk nummenhet, lite tankevirksomhet, nedstemthet, passivitet, nedsatt puls og pustefrekvens, «avkobling» fra her og nå, til og med bevissthetstap.
Psykologspesialist ved RVTS Vest, Dag Nordanger, forklarer toleransevinduet:
Traumatiske belastninger gjør sterke og varige inntrykk på barnet, som fører til ytterligere sensitivisering og styrking av alarmsystemet og svekking av reguleringssystemets kontroll. Hvis man lever med høy stressbelastning over tid, vil man ha forhøyet nivå av stresshormoner som har en nedbrytende effekt på hjernen. Et velutviklet reguleringssystem vil i de fleste tilfeller sakte men sikkert gjenvinne innflytelsen over alarmsystemet i tiden etter en traumatisk hendelse, men hos barn som opplever traumatiske belastninger over tid uten reguleringsstøtte, vil selve utviklingen av reguleringssystemet hemmes – reguleringssystemet vil bli underutviklet.
«Det trengs ingen mirakelkur for å reparere skadene. Det barnehjernen trenger, er det alminnelige dagliglivet, med rutiner og forutsigbarhet. Slik at den skadede hjernen kommer ut av kampmodus. Vi snakker her om en resept på kontinuerlig positive relasjonsendringer resten av barndommen» – Magne Raundalen (SOS-barnebyer, 2019)
Hjernen vår formes av erfaringer, både negative og positive. Gjennom reguleringsstøtte og gjennom å skape trygge, forutsigbare og kjærlige omgivelser, har du som jobber med barn en reell innvirkning på hvordan barnas hjerner formes. Du beskytter dem mot de skadelige effektene av negative erfaringer og er slik med på å danne best mulig grunnlag for resten av deres liv.
Referanser
Postadresse:
Postboks 30 Sentrum, 0101 OSLO
Besøksadresse:
Maridalsveien 3, 0178 OSLO
